De nermer seg slutten av Kenyaoppholdet....
Dagene går fort...
Om en måned er jeg i Norge igjen.
De siste ukene har vi fått mange sterke inntrykk.
Store og små samles i kirka, folder sine hender og ber til Jesus om at han må bevare de, passe på de og gi de mat til frokost i morgen tidlig. Mange mennesker vet akkurat nå i kveld at i morgen har ikke åkeren mat å gi de, de har ikke en eneste krone i huset. Det eneste de har er vann og noen te`poser. I bønn bøyer de seg ned for Gud og ber om hans hjelp i håpløsheten.

«Kjære Far, gi oss frokost hvis det er din vilje, hjelp oss og vær med oss!»
I en slik situasjon har de kun en å stole på- det er Gud. De er nødt for å stole på han, de har ingen valg, ingen alternativer, ingen reserveløsninger.

På underfullt vis, er det frokost på bordet de aller fleste morgenene.

Det er makt i de foldede hender.
I seg selv er de svake og små.
Men mot allmaktens Gud du dem vender,
han har lovet at svar skal du få.



Dette er de som er kommet ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. (Åp. 7, 14)

De skal ikke hungre mer, heller ikke tørste mer. Solen skal ikke falle på dem, eller noe hete. (Åp. 7, 16)

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. (Åp. 21, 4)
Jeg vil være hans Gud og han skal være min sønn.